Ikke alltid helt på sparket

Selv om improvisasjonsteater ofte forbindes med teater der alt improviseres der og da, så er genren litt videre enn som så. Det finnes nemlig også improvisasjonsteater som når det spilles opp for publikum langt på vei er ferdig. I disse tilfelle improviseres stykket frem som et samspill mellom instruktør, skuespillere og andre under selve prøvetiden. Det foreligger altså ikke noe manus når prosessen starter, men når den er slutt finnes det altså et manus som et resultat av dette improviserte samspillet. Manuset skrives imidlertid ikke ned ord for ord for det er ikke meningen et det skal være et bindende manus i den forstand at det skal gjengis ordrett. For det er fremdeles et visst spillerom for skuespillerne, til å improvisere underveis. Publikums rolle er imidlertid ikke like fremtredende ved slike forestillinger og de spilles oftere enn annen impro på etablerte teaterscener der den fysiske avstanden mellom skuespillere og publikum er større.

Klassikerne glimrer med sitt fravær

Så den som oppsøker et improvisasjonsteater kommer med andre ord ikke til å få oppleve klassikere av de store dramatikerne. I det hele tatt har ikke dramatikerne av naturlige årsaker ikke noe med improvisasjonsteater å gjøre. De skriver jo manus og manus skrevet av andre enn de deltakende selv, har ingen plasimprovisation theaters på et improvisasjonsteater.

Det betyr imidlertid ikke at det finnes noen form for front mellom impro og dramatikere. Eller mellom impro og det klassiske teateret for den saks skyld. For på sett og vis er de innbyrdes avhengige av hverandre. Impro henter for eksempel svært mange av sine skuespillere fra det tradisjonelle teateret og folk som kommer til et improvisasjonsteater er i første rekke folk som er fortrolig med teaterformatet etter å ha blitt introdusert for det i et tradisjonelt teater. Og for det tradisjonelle teateret finnes det mange nye og spennende impulser å hente i impro.