Improvisasjonsteater som terapi

Mange unge mennesker lider under det som populært kalles sosial angst. At man uroer seg over situasjoner som inkluderer andre, og da først og fremst ukjente mennesker. Det gir seg ofte utslag i at man mer eller mindre bevisst unngår slike situasjoner eller at man helt bevisst holder seg i bakgrunnen og brenne det meste av energien sin på å føle seg komfortabel og ikke komme på noe å si.

Det er vel neppe tvil om at sosial angst bunner i en usikkerhet som veldig ofte ikke lar seg forklare rent rasjonelsocial anxietyt. Slike personer vil savne det å kunne gå inn i nye situasjoner fylt med nysgjerrighet og kreativitet, men ofte ikke være i stand til å gjøre noe
med det på egen hånd. Usikkerheten vil hindre dem i å søke hjelp for å komme videre og de kan fort havne i en negativ spiral som blir stadig vanskeligere å vende uten hjelp utenfra. Og slik hjelp vil gjerne bestå av en eller annen form for terapi ettersom personens eget nettverk alene etter alt å dømme ikke vil kunne hjelpe. Hadde det det ville det jo ha trådt til tidligere. Derimot vil normalt terapi i kombinasjon med hjelp fra nærstående eller andre i det personlige nettverket kunne gi veldig gode resultater.

Terapi som inkluderer impro gir gode resultater

Mange har erfaring med at det å inkludere improvisasjonsteater i en slik terapi gir veldig gode resultater. En forutsetning er at en klarer å danne en gruppe som fungerer godt sammen og som preges av gjensidig tillit. I et slik klima blir det enklere å åpne seg og ta sosiale risker som man kanskje har drømt om å kunne ta, men aldri våget. Positiv respons på egne utspill og innfall og samspill med andre er veldig sterke faktorer når det gjelder det å bygge selvtillit.