Regler og rammer hemmer improvisasjonen

Den som aller først beskrev improvisasjonen – i alle fall i forbindelse med kunst – var den kjente greske filosofen Aristoteles. På hans tid var man klar over improvisasjonens rolle i selve skapelsesprosessen av for eksempel et teaterstykke, men kunsten krevde allerede på den tiden faste rammer og regler. Bruken av improvisasjon var derfor nedtonet og ble kun sett på som en nødvendighet for å skape. En oppfatning som har vært gjeldende stort sett helt frem til våre dager. Både Grieg og Ibsen kunne sikkert la fantasien løpe fritt og mer eller mindre la innfall følge innfall når de jobbet frem sine noter eller manus. Men improvisasjonen var bare noe de kunne tillate seg som forfatter eller komponist som en del av selve skapelsesprosessen. For skuespilleren eller musikeren fantes det imidlertid ikke noe rom for improvisasjon i forbindelse med fremføringen. Da skulle verket følges tone for tone, ord for ord.

Regler og rammer hemmer improvisasjonen

Der virkeligheten styres av regler og rammer slik at den enkeltes prestasjoner bedømmes etter i hvilken grad man etterlever reglene, har improvisasjonen dårlige kår. Det samme gjelder der kun aktivitet som følger reglene er akseptable på en slik måte at selv det å eksellere på et område er uakseptabelt dersom man ikke følger reglene eller holder seg innenfor de rammene som samfunnet har satt. Når dette appliseres på kunsten så får den en meget strukturert og fast form og mister lett det spontane inntrykket. I så måte kan den klassiske, figurative malerkunsten stå som et veldig tydelig eksempel.

I dag har forskjellene i samfunnet mye mindre og kunsten styres nå i mindre grad av eliten. Det er de brede lags ønsker og behov som er styrende og kunstnerisk frihet og utfoldelse blir mer verdsatt. Dette har gitt god grobunn for improvisasjon som kunstart eller som et element eller påvirkningskraft i kunstproduksjon.